I dag ligger Åkerøya der som en idyll fra gamle dager, godt bevart under osteklokka med sine steingjerder, varierte kulturlandskap og stillhet uten bilstøy. Men øya har nok vært åsted for mangt et drama; urolig speiding utover havet når stormen sto på, perioder med sult og nød, intriger beboerne imellom og mange lange dager med hardt arbeid for å overleve – uansett tidsperiode.

Ingen vet akkurat når de første menneskene kom til Åkerøya, men tre gravrøyser forteller at mennesker holdt til her i hvert fall så tidlig som i bronsealderen, ca. 1800 – 500 f. Kr.

Antakelig har mennesker holdt til fast eller periodevis på øya også i tida som fulgte, men de har ikke etterlatt seg synlige spor. Men ikke så langt unna Åkerøya, ved Ulvøysund, ble det for ikke så lenge siden funnet et skipsvrak med blant annet kvernsteiner. Funnet forteller at det var ferdsel og handel langs Blindleia i vikingtida.

• To gravhauger viser at mennesker holdt til på Åkerøya allerede i bronsealderen, ca. 1800-500 f. Kr. To gravhauger viser at mennesker holdt til på Åkerøya allerede i bronsealderen, ca. 1800-500 f. Kr.
• Bronsealderens mennesker likte å vise fram status og plasserte ofte gravstedene på godt synlige steder Bronsealderens mennesker likte å vise fram status og plasserte ofte gravstedene på godt synlige steder
• Funn litt øst for Åkerøya viser at vikingskip har seilt gjennom Blindleia Funn litt øst for Åkerøya viser at vikingskip har seilt gjennom Blindleia
•  

 

Åkerøya dukker opp i arkivene

Historisk dokumentasjon om Åkerøya fins først i skriftlige kilder fra 1400- tallet. De forteller om at øya – da skrevet «Aggeröen» – på den tida var et adelsgods.

Et annet dokument i Statsarkivet (fra 1538) forteller om at øya sannsynligvis inngikk som en «spillebrikke» – om enn liten – i stridighetene som utspant seg rundt reformasjonen; introduksjonen av Luthers lære. Reformasjonen ble innført med hard hånd av den danske kongen, noe som møtte sterk motstand fra det katolske presteskapet i Norge, og kongen hadde derfor behov for norske støttespillere. Dokumentet fra 1538 avslører at arveretten til Åkerøya ble brukt av kongen som belønning til en av de mest trofaste hjelperne hans.

Danskekongen hadde nok også en finger med i spillet om Åkerøyas videre skjebne da øya i 1692 ble overdratt til en dansk stattholder, Ulrik Fredrik Gyldenløve. Deretter gikk øya over til grevskapet Wedel Jarlsberg, som eide Åkerøya fram til 1797. (Skipperhuset på Kulturgården skriver seg fra denne perioden, bygd i 1756, av to brødre, begge kapteiner.)

 

Oppsynsmann mot hollandsk rovdrift

En lang periode, til godt ut på 1700-tallet, dominerte Holland verdenshavene, og hollandske seilskuter sto for det meste av frakten av trelast fra Agder. Hollenderne forsynte seg grovt av norsk eiketømmer (Amsterdam er bygd på eikepåler fra Norge!), noe som naturlig nok ikke var populært hos kystbefolkningen. En av dem som prøvde å gjøre noe med dette, var overhodet i Wedel Jarlsberg-familien. Han fikk plassert ut en oppsynsmann på Åkerøya for å forhindre at griske hollendere forsynte seg gratis av skogen, og stedet der denne oppsynsmannen bygde huset sitt, eiendommen «Flekken», fins stadig på Åkerøya. Oppsynsmannen het Anders Lindeberg, og etterkommerne hans har fortsatt tilhold på øya.

• Hollenderne kontrollerte lenge frakten til havs Hollenderne kontrollerte lenge frakten til havs
• Dette er antakelig mannen som plasserte en oppsynsmann på Åkerøya for å hindre hollenderne i å stjele tømmer Dette er antakelig mannen som plasserte en oppsynsmann på Åkerøya for å hindre hollenderne i å stjele tømmer
• Ett av rommene på Kulturgården vitner fremdeles om hollendernes innflytelse Ett av rommene på Kulturgården vitner fremdeles om hollendernes innflytelse
•  

 

Nødsår og sjørøvervirksomhet

I 1807 ble Danmark-Norge trukket inn i krigen mellom Frankrike og Storbritannia; de såkalte napoleonskrigene. Danmark-Norge var alliert med Frankrike og var med i en blokade av Storbritannia. Dette fikk dramatiske konsekvenser, siden Storbritannia var den viktigste handelspartneren vår.

Det hadde vært gode tider med trelasteksport og skipsfart, men de tok brått slutt etter 1807, og blant annet opphørte de viktige leveransene av korn fra Danmark. Med uår i tillegg ble resultatet hungersnød over flere år – slik vi kjenner det beskrevet i diktet om Terje Vigen, som egenhendig måtte ro til Danmark for å kjøpe korn.  

På sørlandskysten ble det en utvei for mange å ty til «kaperfart» for å overleve (den hadde eksistert forut for napoleonskrigene også). Kaperfarten innebar at det ble lov for private å utruste båter for å konfiskere fiendens skip og gods. Mange kaperfartøy hadde tilhold i områdene rundt Åkerøya, og fremdeles lever en historie på Åkerøya om at det er gjemt en sølvskatt fra denne sjørøvertida. Skatten skal ligge i en hule i fjellet, i «Sølvhola», rett ved eiendommen til Kulturgården …

I annalene dukker det også av og til opp enkeltskjebner fra Åkerøya på denne tida. Ikke alle kom tilbake fra den risikable kapervirksomheten med gods og gull: Kildene forteller blant annet at 13. april 1808 ble Osol Ellefsen fra Åkerøya, matros om bord på skuta H. Emanuel, tatt til fange av engelskmennene To og et halvt år måtte Osol tilbringe i «prisonen» i England før han fikk friheten tilbake.

 

• Sjøslag under kapertida Sjøslag under kapertida
• Terje Vigen Terje Vigen
• Åkerøy-beboer Per Kristian Vindi Åkerøy-beboer Per Kristian Vindi
•  

 

Gullalder i seilskutetida

Gullalderen for samfunnet på Åkerøya var andre halvdel av 1800-tallet. Det hadde vært oppgangstider både på kysten i resten av landet etter napoleonskrigene, og enda bedre ble det etter 1849: Da opphevet Storbritannia en lov («navigasjonsakten») som hadde gitt engelske skip monopol på frakt til og fra England. Nå ble det fritt fram for alle til å frakte til og fra Storbritannia, med store muligheter for skipsfarten på Sørlandet.

Helt siden begynnelsen av 1800-tallet hadde det vært en betydelig i befolkningsøkning i Lillesandsområdet. Og spesielt på Åkerøya. I 1801 bodde 38 personer på øya (i samme år var befolkningen Lillesand 120 mennesker). I 1845 hadde befolkningen på Åkerøya tredoblet seg til 116 – den høyeste vekstraten av alle uthavnene i området. Fra 1850-tallet økte bosettinga ytterligere, og i 1864 fikk øya egen skole, som den første av uthavnene i området. Snart skjøt det også opp både bibliotek, butikker, styrmannsskole, skomaker og rederi i det lille samfunnet, og et eget postkontor så dagens lys i 1890.

På sitt høydepunkt bodde det over tre hundre mennesker på Åkerøya. Da kunne det syde av yrende liv i havna i Stranda, når staselige fullriggere tok av til Danmark, Baltikum, England eller fjernere kyster. På hjemmebane hadde det sine konsekvenser: Det var kvinnene som måtte trå til og ta seg av barn og arbeid på jorder og i fjøs når mennene dro ut på langfart.

• Skipsbygging i Lillesand Skipsbygging i Lillesand
• Yrende havneliv i seilskutetida Yrende havneliv i seilskutetida
• Mange loser holdt til i uthavnene Mange loser holdt til i uthavnene
• Den gode havna i Stranda Den gode havna i Stranda
•  

 

Dampskipene overtar

Historiens vinder er lunefulle, og rundt år 1900 var seilskutenes glanstid over. Dampskipene overtok, og uten inntektene fra den lukrative seilskutefarten ble livet vanskeligere på Åkerøya.

Da var det om å gjøre å utnytte alle ressursene, som for eksempel skogen, og snart var øya ribbet for skog; folk hadde utnyttet det som var av skog til fyring og materialer. En av etterkommerne til oppsynsmannen på «Flekken», Hans Tobias Lindeberg, har fortalt om dette. Han vokste opp som gutt på øya ved århundreskiftet og måtte være med og få vinterveden i hus: «Fem seks lakter (favner) ved ble hentet langt inne i fjordene med ferje, en lang og slitsom rotur. For mange som ikke bodde ved sjøkanten, skulle veden bæres flere hundre meter på en dårlig sti, enten på armene eller i tau på ryggen.»

Den «nye tid», med dampskip i stedet for seilskuter, kunne nok ha sine eksotiske sider. Den sørlige kaia på Åkerøya ble anløpssted for dampbåter til og fra Kristiansand, og det fortelles at folk tok på seg finklærne når de skulle bort til kaia for å se på båten og få dagens post. Fremdeles kalles kaia «Dampskipskaia». Etter hvert hadde de nærmeste byene mer arbeid å by på enn det øylivet kunne tilby, og fra 1930-tallet begynte folketallet på øya å synke.

• Håpefulle elever – 63 i tallet – på skolen på Åkerøya i 1905 Håpefulle elever – 63 i tallet – på skolen på Åkerøya i 1905
• Butikken i den gamle havna i Stranda Butikken i den gamle havna i Stranda
• Bilde tatt fra «Flekken» på 1700-tallet Bilde tatt fra «Flekken» på 1700-tallet
• På begynnelsen av 1900-tallet var det ikke mye skog igjen på Åkerøya På begynnelsen av 1900-tallet var det ikke mye skog igjen på Åkerøya
•  

 

Krigen begynte ved Åkerøya!

En ekstraordinær begivenhet, som lenge unngikk allmenn oppmerksomhet, var at tyskernes invasjon i Norge i 1940 faktisk foregikk rett utenfor Åkerøya. Vi er vant til å regne 9. april som dagen da krigen i Norge begynte, men den begynte egentlig dagen før …

Bakgrunnen var at tyskerne i en topphemmelig operasjon hadde sendt av gårde en militær fortropp med destinasjon Bergen. Om bord på lasteskipet Rio de Janeiro var det 380 tyskere og 73 hester, og mengder av våpen og ammunisjon. Rett utenfor Åkerøya ble skipet imidlertid oppdaget og torpedert av en polsk ubåt i britisk tjeneste.

Flere av fiskerne på Åkerøya var med å redde mennene som kjempet for livet i sjøen. Rundt 180 mann overlevde, mens 150 av mannskapet og de fleste av hestene druknet. Senkingen avslørte nesten planene for tyskernes store invasjon: Politifullmektigen i Lillesand ante ugler i mosen da de fleste av mennene bar uniform, og varslet umiddelbart det norske forsvaret, som igjen varslet Stortinget. Men ingen reagerte. Dagen etter, 9. april, var den store invasjonen et faktum. Det var lenge uklart nøyaktig hvor båten sank, men i 2015 ble vrakrestene av det 122 meter lange lasteskipet lokalisert.

I dagene etter senkingen drev det i land mye utstyr på Åkerøya, deriblant store fettstykker som skulle brukes i forbindelse med skoingen av hestene. Som en kuriositet kan det nevnes at noen av talgklumpene i dag befinner seg på Kulturgården.

NRK har lagd reportasje om saken: https://www.nrk.no/sorlandet/har-funnet-vraket-av-_rio-de-janeiro_-1.12424155

• Rio de Janeiro Rio de Janeiro
• En polsk ubåt, Orzel En polsk ubåt, Orzel
• Soldatene om bord på Rio de Janeiro Soldatene om bord på Rio de Janeiro
• Fiskere fra Åkerøya Fiskere fra Åkerøya
• Fiskeren Anders Thorsen Fiskeren Anders Thorsen
•  

 

Etterkrigstida

Etter krigen fortsatte fraflyttinga fra Åkerøya. Skolen ble lagt ned på 1950-tallet, og i 1978 gikk det samme veien med postkontoret.

Men på 1980-tallet ble det ny giv i bosettinga på Åkerøya. Flere barnefamilier, mange med slektsbånd langt tilbake i tida, slo seg ned. Det var lenge boplikt på Åkerøya, som ellers i Lillesand kommune, men etter lange diskusjoner og opphetet strid ble boplikten fjernet for Åkerøyas del i 2012. Kommunen åpnet også opp for en begrenset utbygging, og i dag er det ca. tretti fastboende på øya. Men i sommermånedene mangedobles innbyggertallet.

 

Kilder

Blindleia. Lokalhistorie, sagn, tradisjon av Jo van der Eynden/Lillesand kommune, 2015

Sørlandsk skipsfart av Berit Eide Johnsen/Gustav Sætra, Portal forlag 2016

Lillesands historie 1800-1850 av Berit Eide Johnsen, Cappelen Damm Akademisk, 2017

Per Kristian Vindi, Åkerøy-beboer som kjenner lokalhistorien godt.